De nederste bladene i rosetten på småsyre er breit ovale-lansettformet. De andre bladene er lansettformet, vanligvis med to utstående fliker ved grunnen av bladplanta. Engsyra sine blader ved basis er stilkete og mer ovale en småsyre sine blader. Forskjellen på bladene mellom små- og engsyre er at engsyre har bladfliker som vender nedover eller litt utover, mens småsyre sine bladfliker er mer utstående. Begge to har flikete bladslirer. Stengelen er oppretta og rund, og blir ofte rødlig, særlig hos småsyren.
Rota til engsyre varierer etter jordforholdene: fra sterkt
greinet med mange birøtter og kort rotstokk, til dyp pålerot med få greiner. Hos
småsyre er rota sterkt greinet med mange trådformet siderøtter. Det er
1000-2000 frø per plante. Frøene kan overleve passasjen gjennom magen til dyra og
kan ligge lenge i jorda uten å miste spireevnen.
Begge syrene finner vi på de fleste stedene, som dyrka og udyrka mark, langs veikanter osv. De er særlig et ugras på eng og beite, og er gode indikatorarter på sur og skirn jord, selv om vi også finner de på leire- og myrjord. Avbeiting med sau vil holde plantbestanden i sjakk, men tiltak som kalking og øke næringsinnholdet i jorda må til for å fjerne plantene. Frøspredning hindres ved slått, pussing og avbeiting. Av kjemiske tiltak kan en bruke fenoksysyrer.
De er ikke noe særlig til fôrplanter da bladene er små og
stengelen trevlerik. Småsyre kan gjøre at melk surner fortere og sette smak på smør.
I store mengder kan plantene være giftig, særlig sau og hest.
Disse er «gamle» planter: det er funnet frø av småsyre som stammer fra Allerød-perioden, som var ca. 10 000-9 000 år f.Kr. Siden disse to plantene har vært hos oss lenge, har vi bruk de til svært mye. Engsyre har også blitt kalt matsyre. Eksempelvis så kan avkok fra rota til engsyra kan brukes til å gi fargen rødt, mens unge blader kan spises i små mengder. Te av bladene skal vist også lindre feber og være antiseptisk på sår.
Kilde:
