Si finns i nesten alle mineraler, men tilgjengeligheten for
plantene er avhengig av hvor raskt det blir frigjort gjennom forvitring. Ved
lav pH er det mer oppløst silisium i jordvæska enn ved høy pH, og kalking til
høy pH kan minske opptaket av Si i plantene.
I overjordiske plantedeler, særlig hos arter av grasfamilien, blir silisium avsett i celleveggene i epidermis (plantenes hud), delvis også i støttevevet i blad og stengler. Dette virker til å sette ned fordampinga gjennom bladoverflata og dermed redusere vannbehovet. Plantene skal også blir mer motstandsdyktige mot angrep av insekter og sopp, særlig mjøldogg. Stengelen blir også stivere og er mindre utsatt for legde. Silisium kan være en bidragsfaktor til økt opptak av fosfor i plantene. Dette forklares ved at Si kan bytte ut fosfat som er bundet til jern og aluminium i jorda, og dermed gjør fosforet mer tilgjengelig.
Si blir tatt opp av røttene som enkle molekyl av udissosiert silisiumsyre H4SiO4.
Innholdet av silisium i enfrøblada arter som gras utgjør 2-5 %
av tørrstoffet. Et mulig behov for silisium i livsprosessene vil kunne dekkes
av svært små mengder og står på ingen måte i samsvar med det store opptaket en
ofte finner i næringsstoffanalyser. Uheldig virkning på plantene ved stor
tilgang på silisium er ikke påvist.
Kilde: Mangelsjukdommar, Aasen Ivar.
