Siden etableringen av nåværende NLR-modell i 2015 har organisasjonen utviklet seg positivt, med et omfattende samarbeid mellom selvstendige enheter. NLR Viken, som jeg kjenner best, leverer sin spisskompetanse til andre enheter og kjøper tjenester som vi selv ikke har kapasitet til å ha. Sentralleddets rolle er viktig i denne måten å jobbe på, både for å koordinere og styre bruk av ressurser og for å drive faglig utvikling til beste for alle medlemmer i NLR.

Min egen oppfatning fram til 16. mai 2022 var at nåværende modell med selvstendige regioner på en effektiv måte kunne bidra til at NLR når sine mål. En organisasjonsprosess ville ha betydelig kostnader, og gevinsten var jeg usikker på.

PE Vitterso
Paul Edvard Vittersø er styreleder i NLR Viken.

Nå er situasjonen endret, noe som gjør at jeg mener det er riktig å gå inn for «Omega-avtalen» som medfører å samle alle NLR-enhetene i ett selskap. Landet deles inn i seks regioner, og medlemmene velger et utvalg for sin region. De tillitsvalgte får på ulike måter delta i og medvirke til utviklingen av NLR, i tillegg til å være årsmøteutsendinger og velge styre for selskapet. Rådgiverne er NLRs egentlige kapital, og den nye organisasjonen gir gode muligheter for å utvikle denne. Medlemmene skal få den rådgivingen og de tjenestene de trenger for å kunne drive sin virksomhet best mulig.

Min begrunnelse for dette valget er for det første at tilskuddet på 100 millioner kroner over jordbruksavtalen allerede er på et minimum av hva NLR trenger for å kunne fortsette som en framtidsrettet og uavhengig rådgivningsvirksomhet. De som ikke ønsker å slutte seg til «Omega-avtalen», er altså villige til å avstå fra tilskuddet. I deres «Alpha-prosjekt» vil det imidlertid ikke være økonomi til kompetansebygging for å drive rådgiving. Virksomheten må da basere seg bare på de mest betalingsvillige markedene.

En annet forhold har også gjort at jeg har innsett at NLR trenger en endring, er at det brukes for mye ressurser på interne prosesser og at det tar for mye tid og krefter for å komme fram til omforente løsninger. I én juridisk enhet vil det være mulig å involvere alle regioner og deres interesser på en god måte, og så beslutte og gjennomføre gode løsninger på en effektiv måte.

Tilstanden NLR befinner seg i nå, er resultat av et tett og forpliktende samarbeid over år. «Alpha-prosjektet» fremmer imidlertid en ny og løsere sammenknyttet regionmodell. Sentralleddet blir redusert til en tjenesteleverandør, og får en langt svakere stilling. Når NLR Trøndelag skriver på sine nettsider at «Regionalt eierskap sikrer at Trønderbondens behov prioriteres», så mener de det. Med deres forslag vil store og sterke regioner i større grad få gjennomslag for sine prioriteringer, og de mindre vil tape. De som går inn for denne modellen må ta dette inn over seg!

Nå skjer det mye i NLR, og konsekvensene av våre valg blir store. Årsmøtene i de eksisterende regionene skal ta stilling til om de skal slutte seg til «Omega-avtalen» eller ikke. Jeg vil oppfordre alle medlemmer til å delta på årsmøtene for å bli orientert om alternativene og være med å beslutte NLRs framtid.